|
I antikken og middelalderen var
det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg.
Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og
kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle
seg rundt. Det er vanskelig å finne ut helt sikkert hva
som var det tidligste norske flagget. Det er derimot
kjent at
Sankt Olav brukte et hvitt merke med en slange i
under slaget ved Nesje. Før dette hadde ravnen og dragen
vært i bruk.
Magnus den Gode brukte det samme merket som Sankt
Olav, og
Harald Hardråde brukte en ravn. Kong
Inge I brukte en rød løve på gyllen duk, og
Sverre brukte en ørn i gull og rødt.
Eirik Magnusson førte som våpen en gulløve med krone
og øks på rød bunn fra
1280. Dette merket ble sannsynligvis også brukt som
våpenbanner, innholdsmessig identisk med dagens norske
kongeflagg. Det ble antagelig brukt av senere norske
konger og ble etterhvert også brukt som skips- og
festningsflagg. Den eldste sikre avbildningen er
hertuginne Ingebjørgs segl fra
1318. Løvebanneret vaiet blant annet over
Akershus festning så sent som i
1698. I
1641 ble den norske løven plassert i fanene til alle
norske regimenter. Det norske løvebanneret ble også
brukt på skip og andre festninger, men ble gradvis faset
ut på 1600- og 1700-tallet. På
1500-tallet ble det vanlig internasjonalt at skip
brukte hjemlandets flagg for å signalisere hvor de kom
fra, men befalingen om at
Dannebrog skulle være det eneste lovlige
handelsflagget kom ikke før i
1748.
Norge brukte fra og med
1600-tallet det
danske flagget på grunn av
unionen med
Danmark. Den selvstendige norske stat innførte i
1814
riksvåpenets løve i øvre venstre felt av det danske
flagget. Dette flagget var i bruk til 1821 i nordlige
farvann. I
1815 ble det innført et unionelt svensk-norsk stats-
og orlogsflagg for begge riker, det
svenske flagget med et hvitt kryss på rød bunn i
kantonen, det øvre feltet nærmest stangen.
26. oktober
1818 fikk rikene også et unionelt handelsflagg etter
samme mønster, men rettskåret. Det ble brukt i fjerne
farvann (sør for Kapp Finisterre) til beskyttelse mot
nordafrikanske pirater, som mottok frikjøpspenger fra
Sverige. Norske skip kunne også velge å seile under
det rene svenske flagget i fjerne farvann. Mellom 1818
og 1821 bruktes altså tre forskjellige handelsflagg
samtidig.
I
1821 tegnet stortingsmann
Fredrik Meltzer det norske flagget slik det brukes i
dag. På grunn av den nylig avsluttede unionen med
Danmark og den inngåtte unionen med Sverige tok Meltzer
inn elementer fra begge disse flaggene; Danmarks røde og
hvite farger med Sveriges blå farge lagt inn midt i
korset. Formen fulgte den
skandinaviske tradisjonen for korsflagg.
Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte samtidig
tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg - det
revolusjonære Frankrike, USA, Storbritannia og
Nederland. Anekdoten om at Meltzers sønn hadde ideen til
flagget, er blitt avvist av
vexillologisk forskning. Stortinget vedtok Meltzers
flaggforslag, men kong
Karl Johan avslo å sanksjonere vedtaket som lov.
Istedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av
13. juli 1821. En ny kongelig resolusjon av
17. juli samme år bestemte at det nye trefargede
flagget bare kunne brukes i nordlige farvann. Fra nå av
måtte begge lands skip sør for Kapp Finisterre bruke det
felles unionshandelsflagget av 1818, det svenske flagg
med «norske» farger i kantonen. Etter at
Frankrike i
1830 hadde erobret de nordafrikanske
Barbareskstatene, opphørte Sveriges betaling av
tributt til piratene. Fra norsk politisk hold ble det
derfor arbeidet for å få godkjent det norske flagg for
bruk også i fjerne farvann. «Flaggets frigjøring» ble
gjennomført i
1838. Siden orlogsflagget i henhold til den norske
Grunnloven av
4. november 1814 skulle være et unionsflagg, ble
orlogsflagget av 1815 fortsatt brukt av begge land.
Gjennom Karl Johans
regjeringstid tiltok den norske misnøyen med et
flaggsystem som markerte svensk overhøyhet i unionen.
Etter forslag fra en felles svensk-norsk komité innførte
Kong
Oscar I i
1844 nye flagg som imøtekom de norske krav ved å
markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk
sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles
unionsmerke i kantonen. Merket kombinerte begge lands
flaggfarger, likelig fordelt. Unionsmerket gikk blant
folk i begge land under navnet «Sildesalaten»
fordi det minnet om en fargerik rett på begge lands
frokostbord. Tilnavnet oppsto først i Sverige, hvor det
var en viss motstand mot tapet av det rene svenske
flagget. Unionsmerket ble derimot godt mottatt i Norge,
som omsider hadde fått symbolkravene oppfylt.
Unionsmerket alene ble også
brukt som
gjøs i baugen på marinefartøyene. Det ble dessuten
brukt som et felles flagg for begge riker av landenes
diplomatiske representasjoner i utlandet. Men da hadde
det alltid en langstrakt form med proporsjonene 4:5 som
unionsmerket i svenske flagg, og ikke den kvadratiske
formen som det hadde i norske flagg.
Norske unionsflagg hadde den
samme mørke blåfargen både i hovedflaggets kors og i de
svenske delene av unionsmerket. Det var aldri mer enn én
blåfarge i unionsflagget. Det samme gjaldt for svenske
unionsflagg. Blåfargen i svenske flagg på 1800-tallet
var mørkere enn nå, men kunne variere noe. Svenskene
brukte alltid den samme blåfargen i de norske delene av
unionsmerket, selv om den var lysere enn den offisielle
norske.
Norsk unionsflagg 1844-1899 |
|
«Sildesalaten» |
|
Svensk unionsflagg 1844-1905 |
Økende motstand mot unionen gjorde unionsmerket
upopulært, og «det rene flagg» ble en merkesak for
Venstre. Det ble vedtatt av Stortinget i 1892, 1895
og 1898, og ble lovfestet uten kongelig sanksjon
10. desember
1898 og innført
15. desember
1899 for handels- og nasjonalflagget. Samtidig ble
det innført et statsflagg for bruk på statens
sivile bygninger, et rent norsk flagg med splitt og
tunge. Det grunnlovsfestede orlogsflagget måtte beholde
unionsmerket til unionsoppløsningen i
1905. Det rene orlogsflagget uten unionsmerke ble
heist
9. juni
1905, like etter at unionen med Sverige var
avsluttet. Det svenske flagget beholdt unionsmerket til
utgangen av 1905.
|
